Jeg har nettopp vært gjennom et arveoppjør. Og til tross for at det var to familiegrener, og ganske mange søskenbarn på hver side som skulle rydde og dele, så gikk det veldig greitt. Ting blei båret fram og satt på bord, og deretter delt i to avdelinger. Et kaffiservise her og et der, seks glass her og seks glass der osv. Deretter trakk mellom familiene hvem som skulle ha den ene siden og den andre.
Så var det til å dele mellom søskenbarn. Den andre familien tok alt med seg til et fellesoppgjør for seg selv.
Min familie avgjorde det meste der og da. "Vi vil ikke ha noe!" - Av et helt halvt hjem ville de nesten ikke ha noe. "Vi har nok", "Vi har ikke plass". "Tingene passet ikke inn hos oss", "Det blir ikke brukt likevel", og sånn fortsatte det. Jeg har ikke problem med å akseptere det. Det er jo egentlig fullt her hos meg også. Men der var samme sort glass som jeg hadde for lite av nå når familien vokser, Noen ekstra dessertskåler hadde jeg også bruk for. Et middagsservise var som nytt, men det hva skal jeg med det? Mokkakopper som ingen bruker lengre, men som er nydelige. Lurer på om det er noe tante og onkel har arvet, eller kanskje fått i gave da de giftet seg?
Huset de bodde i blei bygd av min oldefar i 1881, og jeg tror mange av tngene der har fulgt familien fram til i dag. Ettersom jeg har bodd langt unna de siste førti årene, har jeg ikke fått spurt min onkel og tante om slike ting. Men jeg har minner fra dette huset og de som bodde der før. Oldeforeldre, besteforeldre, tanter og onkler har bodd her, - og tatt vare på tingene sine og huset som nå skal selges.
Og der står jeg da. Med alle minnene, og den vanskelige følelsen av at noe er forbi for alltid.
Det er nå det blir riktig problematisk for meg. Jeg kan ikke bare sende alt til loppemarked. Først må jeg vaske og stelle tingene, så gå gjennom dem. Høre om noen av barna mine ser nytten eller gleden av dem, og så kan resten gå til gjenbruk hos fremmede.
Det blei tre fulle kasser i tillegg til noen møbler, lamper og diverse. Duker som var kastet i søppelsekk tok jeg opp igjen for å ha noe å pakke inn i. Og nå har jeg i fem dager vasket, strøket, renset og sortert dem. Og de er så fine som nye. Vi kaster da ikke sånt?
Her er noen eksempel på ting som fulgte med på lasset tilbake til Hatlestrand: Et blytungt blått askebeger, eller er den en skål? En nydelig liten karffel som blir fylt opp med hjemmelaget bringebærlikør. En enkel glasskål med stett (litt tyngde i den), kan brukes til så mangt. Og en potteskjuler i kobber som ikke passer noen steder i dette huset.
Skap blir ryddet for å gi plass. Noe overtar barna, noe går til bruktbutikken, noe på hyllene i en bod, Men nesten ingenting blir kastet. Jeg har ikke hjerte til det.
Til og med stua har fått en liten ommøblering. Og sofaen som vi skulle kvitte oss med for fire år siden er nå på veg ut døra. Den er erstattet av noe enda gamlere. Noen rister på hode og er oppgitt over meg, men selv er jeg tilfreds. Nå kan jeg sitte i vår lite moderne stue med en helt moderne sofa, et salongbord fra åttitallet, spisestuemøbler fra 1930 talllet etter mine besteforeldre på farssiden, og udaterte rokokkomøbler fra Borgundveien 29 og min mors familie. Rundt om ellers i huset er det på samme måte. Noe fra mine svigerforeldre og noe fra mine foreldre.
Jeg nyter det! For alt dette minner meg om de som har betydd mest for meg. Og minnene blir levende når jeg har alt dette rundt meg. Så håper jeg at de som ikke hadde plass kommer på besøk til meg slik at vi kan dele minnene. Og når mine barn oier seg over hva jeg nå har dratt i hus, så deler jeg minnene mine med dem også. - Om de gidder høre på!
Så var det til å dele mellom søskenbarn. Den andre familien tok alt med seg til et fellesoppgjør for seg selv.
Min familie avgjorde det meste der og da. "Vi vil ikke ha noe!" - Av et helt halvt hjem ville de nesten ikke ha noe. "Vi har nok", "Vi har ikke plass". "Tingene passet ikke inn hos oss", "Det blir ikke brukt likevel", og sånn fortsatte det. Jeg har ikke problem med å akseptere det. Det er jo egentlig fullt her hos meg også. Men der var samme sort glass som jeg hadde for lite av nå når familien vokser, Noen ekstra dessertskåler hadde jeg også bruk for. Et middagsservise var som nytt, men det hva skal jeg med det? Mokkakopper som ingen bruker lengre, men som er nydelige. Lurer på om det er noe tante og onkel har arvet, eller kanskje fått i gave da de giftet seg?
Huset de bodde i blei bygd av min oldefar i 1881, og jeg tror mange av tngene der har fulgt familien fram til i dag. Ettersom jeg har bodd langt unna de siste førti årene, har jeg ikke fått spurt min onkel og tante om slike ting. Men jeg har minner fra dette huset og de som bodde der før. Oldeforeldre, besteforeldre, tanter og onkler har bodd her, - og tatt vare på tingene sine og huset som nå skal selges.
Og der står jeg da. Med alle minnene, og den vanskelige følelsen av at noe er forbi for alltid.
Det er nå det blir riktig problematisk for meg. Jeg kan ikke bare sende alt til loppemarked. Først må jeg vaske og stelle tingene, så gå gjennom dem. Høre om noen av barna mine ser nytten eller gleden av dem, og så kan resten gå til gjenbruk hos fremmede.
Det blei tre fulle kasser i tillegg til noen møbler, lamper og diverse. Duker som var kastet i søppelsekk tok jeg opp igjen for å ha noe å pakke inn i. Og nå har jeg i fem dager vasket, strøket, renset og sortert dem. Og de er så fine som nye. Vi kaster da ikke sånt?
Skap blir ryddet for å gi plass. Noe overtar barna, noe går til bruktbutikken, noe på hyllene i en bod, Men nesten ingenting blir kastet. Jeg har ikke hjerte til det.
Til og med stua har fått en liten ommøblering. Og sofaen som vi skulle kvitte oss med for fire år siden er nå på veg ut døra. Den er erstattet av noe enda gamlere. Noen rister på hode og er oppgitt over meg, men selv er jeg tilfreds. Nå kan jeg sitte i vår lite moderne stue med en helt moderne sofa, et salongbord fra åttitallet, spisestuemøbler fra 1930 talllet etter mine besteforeldre på farssiden, og udaterte rokokkomøbler fra Borgundveien 29 og min mors familie. Rundt om ellers i huset er det på samme måte. Noe fra mine svigerforeldre og noe fra mine foreldre.
Jeg nyter det! For alt dette minner meg om de som har betydd mest for meg. Og minnene blir levende når jeg har alt dette rundt meg. Så håper jeg at de som ikke hadde plass kommer på besøk til meg slik at vi kan dele minnene. Og når mine barn oier seg over hva jeg nå har dratt i hus, så deler jeg minnene mine med dem også. - Om de gidder høre på!
